Velkommen til Kåres Kina
dagbok
Som fleste av dere kanskje kjenner
til, reiste Kåre Sørby til Kina igjen og underviser/jobber som en avdelingens
utsending på andre gang. Han har, som han gjorde i fjor, skrevet sine
opplevelser i Kina, ikke som en turist, men som en gjesteprofessor. Her kommer
det oppdatert dagbok for høsten 2005:
Dagbokblad
fra Kina høsten 2005
Kåre Sørby
Høgskolen i Østfold har et samarbeid med Shijiazhuang University of Economics. I den sammenheng skal jeg denne høsten, som i fjor høst, undervise kurset Communication and Project Management i Kina. Jeg noterer for min egen del, og som hilsner til mine nærmeste og venner hjemme, ned opplevelser, inntrykk og tanker i de to månedene jeg skal være her. Jeg vedlegger ogsaa bilder av mitt Kinaopphold her.
Bilde: 1 2 3
4 5 6
7 8 9
10 11 12 13 14
15 16
PS
Bildene 8 og 9 er utsikt fra
parisehjulet i Jinan og prisvinneren og
15 og 16 er bilde fra
Wuyuezhai (fjelltur) og interview of Sorby by students
En siste hilsen ...
From: Kåre Sørby
<kare.sorby@hiof.no>
Date: Thu, November 17, 2005 1:49 am
Torsdag 17.
November Brent barn skyr ilden. I
fjor hadde jeg en god del
overvekt paa flyet
og ville jo da betale for det. Det ble en regning som
sved som tusan, ja
flere tusan. Gaver har stroemmet paa fra studenter og
stab: Noen
steinkrukker, smaasaker i tunge, flotte trebokser, noen boeker
og et bilde. Ikke
vet jeg om jeg fortjener saa mye virak. Jeg sender
tunggodset
sjoeveien med post sammen papirer og boeker jeg har brukt i
kurset her. Det
gaar for en 2-3 hundre kroner og trolig same antall
maaneder. Halv ti
i dag kommer en student og hjelper med aa faa sendt paa
posten. Uten tolk
er jeg nesten hjelpeloes.
Ja, nedtellingen
har begynt. I morgen tidlig blir jeg kjoert til Beijing
til det ventende
fly. Tirsdag tok jeg med fem av studentene fra i fjor paa
en lunch med
Peking-and. Middagen paa kvelden ble med mine nye venner fra
Australia og et
par studenter. I gaar var det lunch med staben som jeg har
mest med aa
gjoere. Peking and igjen. I kveld byr professoren med
Innovasjon paa
middag. Han kommer trolig til Norge i mars og blir et par
maaneder.
Ja, servicen baade
her og hjemme er upaaklagelig. Daglig har jeg jo spist
min lunch i
kantina. Noen slaar seg ned og spoer om jeg har bestilt. Nei,
jeg bare sitter
her, sier jeg. Maten kommer nok. Riktig saa. Jeg er
observert. Et
glass med groenn te er straks paa plass. Noen ganger kommer
maten raskt. Da er
det fra de vanlige gryter. Noen ganger tar det litt
lenger tid. Da
lager de noe spesielt. Det kan vaere en stekt and, en fisk
i sur og soet saus
eller oksekjoett med groennsaker sprakende paa en
serveringspanne
eller .... Groennsakene er wok'et, og de er deilig friske
og varierte. All
mat er hakket opp i smaabiter passe til pinneteknikken
unntagen fisken,
som jeg maa vri stykkene ut av.
Soendag leide
australierne og jeg en drosje sammen med en student (Zhao
Kun) og kjoerte
nordvestover opp i fjellene og deretter besaa en svaer dam
paa flatlandet et
sted. Vi ble fraktet omkring, forklart og vist. Full
service. Lunchen
ble inntatt hos en familie hvor vi bare banket paa og
spurte om de hadde
noe mat. Etter en halvtimes tid disket hun opp med
lokal fjellmat:
Selvsagt kinakaal, flesk og potet/mel-nudler, en ris-suppe
og bleke, dampede
hveteboller. Det smakte godt med varm mat, for det var
kaldt i hoyeden
(900 moh). Lunch til fem for 40 kr og drosjen for dagen
kostet 320 kr.
Jeg er ofte blitt
spurt hva jeg synes om Kina. Mitt aerlige svar er at her
er mange vennlige
mennesker. Ogsaa utenfor universitetet er folk hyggelige
og imoetekommende,
men kan vanskelig kommunisere. Mitt inntrykk er et
vennlig,
arbeidsomt folk. Det flate landskapet her liker jeg ikke. Jeg er
vant til aaser og
daler, skog og vann. Det savner jeg. Luften her i byen
er forurenset. Jeg
savner et glimt av stjernene (som Wergeland).
Studentene hjemme
virker friere og mer kreative. Gruppearbeid er de ikke
mye vant med. Jeg
strever med aa faa den til aa planlegge sin virksomhet,
sine oppgaver og
sitt prosjekt. Det synes jeg har gaatt daarlig.
Studentene her
jobber kanskje mer. Loerdag var det en gruppe som hadde
mid-term-eksamen
fra 16-18 og en annen gruppe fra 19-21. Forelesninger paa
loerdag og soendag
forekommer ogsaa. 30 – 40 timer forelesning i uka synes
det aa vaere de
foerste aarene. Kontakt til omkringliggende naeringsliv
har jeg ikke hoert
om., men studentene virker kontaktsoekende mot meg.
Hyggelig var det
da en av gruppene var og intervjuet meg.
Kinesisk mat
setter jeg stor pris paa, som dere skjoenner. Kulturen er
ellers imponerende
med dype roetter og velholdte minnesmerker, templer,
musikk, sang og dans.
Mekanisering i arbeidslivet ligger langt tilbake.
Folk ser velkledde
og fornoeyde ut. Temperaturen hjemme er ikke saa mye
lavere enn her.
Meget velkomment var det da varmen ble satt paa i
leilighetene paa
tirsdag. Da kunne jeg slutte aa hoppe for aa holde varmen
og ta av meg
hanskene inne.
Det var to
interessante maaneder igjen, og takk for denne gang. Naa er det
duket for en annen
til aa overta stafettpinnen.
Kaare
Subject: Kunnskapen
gror godt her
Date sent: Wed,
9 Nov 2005 02:43:18 +0100 (CET)
From: Kåre
Sørby <kare.sorby@hiof.no>
Onsdag 9. November
Huff, hvordan skal
dette gaa. Hun som jeg skrev
anbefalelsesbrev
for, var innom med en liten gave i gaar. Liten var den
vel egentlig ikke,
og det er problemet. Et kinesisk skrivesett i stein som
vel veier sine
halvannen til to kilo med den solide trekassa omkring.
Tidligere har
Shang Ao vaert innom med to smaa steinurner, som ogsaa veier
en del. Jeg har
daarlig erfaring med overvekt paa flyet. Det kostet noen
tusen sist jeg var
her. 300 kr kiloen tar SAS. Jeg faar stappe tunggodset
i haandbagasjen.
Jeg har jo trening som flyttesjauer fra min ungdom, - men
det er lenge siden
det. Det skulle ikke undre meg om det dukker opp flere
gaver. Jeg hadde
jo noe smaatteri med meg, og det gjengjeldes trolig.
Eller er
“fan”-klubben grei aa ha. I gaar var tre av guttene igjen med paa
morgenturen. I dag
har Luo Xuan vaert med downtown og handlet litt. Hun er
i siste aar paa
regnskap, og jomen prutet hun 30% for meg. Hun dukker ofte
opp etter lunch og
slaar foelge paa en spaertur for aa praktisere engelsk.
Det oensker mange,
og et par foersteaarsjenter setter seg ofte ved bordet
mitt og prater ved
lunchen, og det hender at noen av guttene fra i fjor
ogsaa slaar seg
ned. Jeg har laert aa takke pent. Tusen takk til deg,
eller tusen takk,
det smakte godt. Men her om dagen bommet jeg og sa:
Tusen takk, du
smakte godt: Fei chang hao chi ni.
Studentene er
gjestfrie, invitasjonene stroemmer inn til “my hometown”,
tropeoeya Hainan
eller det barske nord i Indre Mongolia eller langt vest
paa silkeveien
naer Takla Makan oerkenen.
I morgen faar jeg
besoek av en studentgruppe. Jeg har gitt i oppgave aa
intervjue en eller
annen og saa skrive en liten intervjuartikkel. To av
gruppene valgte
meg. Ellers kommer internetsoekene inn naa om dagen.
Oppgaven var aa
finne opplysninger om ulike temaer fra Norge. Det er
varierende
kvalitet, men noen er riktig fine. Det er om kongehuset, oljen,
spraaket og masse
annet.
Jeg har spurt litt
om hvor mange av ungdommen som tar hoeyere utdanning.
Zhao Kun anslo 30%
fra sin klasse i videregaaende og kanskje 10 – 15% av
ungdomskullet.
Disse tallene blir bekreftet av andre. Det foerste hoeye
tallet henger
kanskje sammen med en av de bedre videregaaende skoler, og
begge tallene er
trolig fra byer. Landsbygden kan jeg tenke meg henger noe
etter. Men likevel
synes jeg det er bra hoeyt i dette tviklingslandet.
Oekonomisk vekst
for dette aaret ble tidliger anslaatt til 8,8%, senere er
det oppjustert, og
nylig hoerte jeg igjen en oppjustering til 9,3%. Dette
blir en oekonomisk
stormakt, men sannelig har de problemer med paa reisen.
Med effektisert
produksjon og automatisering forsvinner arbeidsplasser, og
fortsatt ser jeg
15 – 20 mann graver groeft med spader i gata.
Gravemaskiner tar
nok de store jafsene. Det skal noe til aa beskjeftige
1,3 milliarder.
Jeg spurte ei
jente hvor mange barn hun ville ha, og svaret var to. Men
enbarnspolitikken
da ? Jo, jeg er enebarn og hvis jeg finner en mann som
er enebarn, saa
har vi lov til aa faa to barn. Ellers hoerer jeg at svaert
mange av
studentene har soesken.
Jeg vedlegger
bilde fra “fan”-klubben og utsikt over campus med TV-taarnet
bakenfor.
Kaare
Subject: Turistene
Date sent: Fri,
4 Nov 2005 01:55:54 +0100 (CET)
From: Kåre
Sørby <kare.sorby@hiof.no>
Torsdag 3.
November Turen
til Zheng Ding gikk bra. Det ble en heldags
turisttilvaerelse.
Svigermor og Evensen og … Nei,
Zhao Kun og Ann og
Steve og soestra der
og jeg vi hoppa paa bussen og kjoert’i vei. Det var
av den lille typen
buss hvor jeg ikke kunne staa oppreist. Nei, nei, sa
Zhao Kun til den
foerste bussen, der var ingen sitteplasser. Neste buss
kom bare 6-7
minutter etterpaa. Der fikk vi sitte, og saa gjorde det ikke
saa mye at knaerne
mine pekte ut i midtgangen. Her var det sjaafoer og
billettoer.
Sistnevnte ordna og dirigerte, vinket inn folk som om han
skulle hatt
provisjon. Underveis maatte bussen vente noen sekunder mens
han var innom et
sted og vekslet eller leverte tippelapp eller gud vet
hva. Og bussen var
innom og tanket et annet sted.
Turen tok tre
kvarter, og ved endestasjonen ble vi nesten overfalt av
moderne
richshaw-kjoerere med trehjuls motorsykler, men vi skiftet buss og
kom oss inn i byen.
Foerste stopp var en amatoeropptreden foran raadhuset
hvor mor til Zhao
Kun var med. Der var det ulike slags folkedans i
fargesterke
drakter. Deretter ble templer og pagoder, bymuren og byporten
besoekt. Det ble
klatring opp i pagodetaarnene, men utsikten var svaert
saa disig, selv om
solen skinte. Stoevet svever. Bladene er graalige over
det groenne, bare
noen nye blader har ennaa den friske groennfargen.
Buddhafigurer og
de flotte ornamenter har tykke lag med stoev.
Mye var restaurert
og gjenoppbygd baade i templer og over byporten. Der
saa vi bilder av
foer og naa, og bilder av japanernes erobring av porten.
Japanernes
herjinger foer og under verdenskrigen sitter dypt i folk ennaa.
Det blir godt understoettet
av TV som utfoerlig rapporterer om klager paa
den japanske
statsministerens besoek til krigsminnesmerker.
Lunchen vaar var
rikelig, saa det ble dumplings tilovers. De ble puttet i
en plastpose, saa
kvelsdmaten hjemme ogsaa ble dumplings, foer vi drosjet
avsted til
sirkusakrobatene: En tretimers forestilling med artister fra
hele verden, til
og med fra Ludvika i Sverige. Linedans og jonglering,
stolpeklatring og
trapeskunster avvekslet hverandre med litt klovneri
innimellom.
Grasioese damer og smaajenter danset og svevde og dannet taarn
og pyramider. Jeg
er glad jeg ikke har slike ytelser som erverv.
I pausen var det
noen laserpresentasjoner paa frontveggen ute. Jeg ruslet
bort til senderen,
og der saa jeg stoevpartiklene - som mengder av smaa
stjerner blinkende
i lyskeglen.
En del av klassens
prosjekter er smaa forretningsideer. Forleden hadde
klassen besoek av
mannen som arbeider med innovasjon og Venture Cup her.
Kanskje kan noen
av ideene utvikles videre. Men det blir ikke mitt bord.
Dog, som
fullverdig prosjekt forventer jeg en fullverdig forretningsplan
med
markedsanalyse, leverandoerer, realiseringsplan, oekonomi og
finansiering.
Vedlagt kommer et
par bilder av underviseren, skrifttegn med vann og
turistfoelget.
Hilsen fra Kaare
Subject: Chopsticks,
a useful tool
Date
sent: Mon, 31 Oct 2005 03:17:47 +0100 (CET)
From: Kåre
Sørby <kare.sorby@hiof.no>
Kjaere
undervisende venner
Jeg hoerer
vinteren har vaert hos dere og gaatt igjen. Det er vel som det
skal vaere. Her er
det behagelig temperert om dagen i solskinnet, men
hutrende kjoelig
om kvelden. Det er litt mere sving paa studentene naa. En
forholdsvis rolig
uke som dere ser:
Soendag 30.
oktober Naa
er det kvelden. Jeg er nettopp kommet tilbake
fra English Corner
med prating et par timers tid. I kveld ble det kjoelig
ute. Neste soendag
faar de skaffet et klasserom, hoerte jeg. Jeg gjorde
ingen veddemaal i
dag. Sist tapte jeg en middag ute, men det var jo bare
hyggelig aa faa
foelge. Zhao Kun og to jenter ble med. Jentene var nok noe
beskjedne, men
Zhao Kun er ikke snau. Det ble Pekingand med suppe og
selleri,
groennsaker og glaserte bananer, fisk og annet snadder. Jeg har
sett i kantina at
studentene spytter ut bein og slintrer paa bordet.
Sannelig gjoer
ikke folk det paa finere restauranter ogsaa. Jeg faar meg
ikke til aa gjoere
det, det er jo asjetter tilgjengelig. Vi hygget oss
alle, og saerlig
jentene tror jeg. Det er vel ikke saa ofte de spiser ute.
Jeg fikk en e-post dagen etter ogsaa med saa mange
takk. Jeg minner dem
om bestefedrene
deres, og de foeler seg glade og sorgloese sammen med meg,
sa de, og det tar
jeg som et kompliment.
I formiddag var
jeg igjen invitert som dommer til finalen i den engelske
talekonkurransen.
Der maatte jeg til slutt melde pass. Andre del var en
debatt med to og
to, men der greide jeg ikke aa foelge med. Jeg maa nok
skylde noe paa
oerene mine. Ogsaa TV’en er vanskelig for meg av og til.
Stavelser og
saerlig s’er blir borte. Det buldret mye i
hoeyttaleranlegget,
og jeg kunne ogsaa trygt skylde litt paa studentenes
uttale. Nei,
oerene blir for gamle til komme hit igjen. Dog, det ble
enliten premie paa
meg ogsaa, et soett, lite tesett, og saa en lunch
etterpaa, da.
Pinnene gikk igjen som trommestikker.
Uken har ellers
vaert stille og fredelig. Ja, jeg var jo ogsaa ute paa
middag torsdag,
men den studinen var mer beskjeden. Det ble et spisested
med buffet og
kinamat, rikelig og godt.
Kommende uke
legger Zhao Kun opp til en tur til sin hjemby Zheng Ding, et
par mil herfra.
Der er et gammelt kloster med mange templer og en rekke
pagoder rundt i
byen. Jeg var der i fjor, men besoeket kan gjerne gjentas,
saerlig med lokal
guide. Jeg har ogsaa kjoept billett til en forestilling
med kinesiske
akrobater i kunstsenteret her. Det blir sammen med Steve og
Ann, laerere fra
Australia.
TV’en melder
stadig at bird flu’en er under kontroll i Kina. I dag hoerte
jeg at den ogsaa
hadde kommet til Sverige. Vi faar haape det ikke blir som
SARS med
reiseforbud og internering. Trekkfuglene bringer jo smitten saa
vidt omkring.
Kanskje det ogsaa blir risikabelt aa fly (!) hjem ?
Hilsner fra Kaare
Subject: Luften i landet Kina
Date
sent: Tue, 25 Oct 2005 04:42:31 +0200
(CEST)
From: Kåre Sørby <kare.sorby@hiof.no>
Tirsdag 25.
oktober Det
hoestes. Jeg har plukket fram dyna her i
leiligheten. Det
ble litt groessent med det tynne vatt-teppet. Kjoelig om
nettene -
behagelig om dagen. Jeg froes paa fingrene paa loepeturen og
stoppet for aa
kjoepe et par hansker, som jeg gjorde i fjor for 15 kroner.
Mannen fant fram
de stoerste han hadde, men det var for tregt aa faa paa.
Jeg var jo litt
svett paa handa ogsaa. Paa fingerspraakets forspurte jeg
om pris ved aa
peke, gni fingertupper, faa ham til aa skrive og andre
fakter, men
forgjeves. Naa vel, de var litt smaa, saa jeg lot handelen
vaere.
Varene paa
gatemarkedene er usannsynlig billige. Trekvart kilo
sherrytomater
kostet kr. 1,20 og 4-5 kilo saftige paerer fikk jeg for kr.
3,50. Den lille
ryggsekken min til dagligbruk var litt for liten.
Ringpermene mine
gaar ikke nedi, saa jeg jeg kjoepte en vanlig dagstursekk
eller det man i
dag bruker som ransel. Merket var Adidas, den hadde et bra
hovedrom, tre fire
lommer og netting til vannflasker paa sidene, og prisen
var 5 kroner. Jeg
var en tur innom frisoeren, og han stusset og stelte meg
for 8 kroner.
Salgsbodene er pa
plass fra tidlig om morgenen. Det synes ikke aa vaere
noe forskjell paa
soendag og hverdag. Foer klokken aatte steller de i
stand sine varer.
Super’n er noe sen, den aapner ikke foer halv ni (0930 –
2200) og er oppe
alle dager. Soendagsmorgen ved halv aatte tiden er gatene
ogsaa fulle av
sykler med folk paa vei til job. Veiarbeiderne graver og
ordner med kloakk
og veibane. Loerdagskvelden fant jeg ut at jeg var tom
for broed, og ved
halv ti-tiden var jeg nede og kjoepte litt i butikken
paa hjoernet.
Fisketuren
forleden ble en hyggelig utflukt. Det var visst
funksjonaerforeningen
her som arrangerte. Det var samme opplegg som
forrige aar med fiskestenger
i et oppdrettsanlegg med karper. Det bar ut
gjennom byen en
halv times tid langs en elv. Den lignet mer paa en kanal,
men med noe
mellomrom var det lagt inn smaa fall paa 1/2 til
Breddene var
steinsatt eller av betong. Mot gata var det beplantninger og
piletraer. Folk
sto og hakket i bedene og noen damer med munnbind plukket
opp soeppel eller
sopte sammen boess og blader. Rosene har fortsatt noen
blomster, og det
er mye gul krysantemum her. Det gjoeres mye for aa holde
denne stoevete byen
pen. Flere ganger har jeg sett sproeytebiler som
vanner gatene for
aa dempe stoevet.
Jeg leste i en
statistikk at Shijiazhuang i 2001 hadde Kinas mest
forurensede luft,
maalt blant 3-400 byer her. I 2002 hadde de vaerste
forbedret seg, og
denne byen avansert til aa vaere den nest vaerste.
Forurensingen er
hovedsaklig partikler, stoev og sot fra industrien.
Forleden saa jeg
en stjerne paa kvelden og veddet at det maatte vaere et
fly, men der tapte
jeg, gitt.
Ute paa
landsbygden strakte de paddeflate, oppdelte jordene seg. Det
minnet meg om
praerien i Dakota, men her var det ikke noe boelget hav.
Jorda er graabrun.
Fuktig jord faar bare en dypere graabrun farge. Det ser
karrig ut, minner
om en blanding av sand og leire, men maten produseres jo
der. Jeg innbiller
meg at denne flate, graagroenne, eller gulaktige jord
er fraktet hit i
tidenes morgen med bl.a. Hoangho, den gule flod, fra de
store loessmasser
i det hoeye nord. Jeg tenkte pa
soyaboennefarmen i Ohio
hvor bonden pekte
paa jorda og sa:
Veddemaalet mitt
ble en stjernesmall, ja. Jeg krevde en flaske oel, som
vanlig, men
studenten ville ikke si foer etter at diskusjonsgruppen var
oploest hva hun
oensket. Det var da at jeg skulle lage en middag med norsk
mat. Det var nok
vanskelig her, jeg har ikke faatt gass inn i leiligheten
ennaa. Det var en
god unnskyldning. Jeg tilboed i stedet en middag ute,
saa i kveld faar
de, tre studenter, finne en god restaurant og bestille,
saa skal jeg
betale. Man er jo litt Kroesus her. Hun oensket pizza. Det
hadde hun bare
spist en gang, men jeg foretrekker naa kinesisk mat her.
Dessuten liker jeg
ikke aa spise ute alene her. Ikke skjoenner jeg hva de
sier, og ikke ser
jeg hva de fine rettene paa bildene bestaar av.
Torsdag har jeg
ogsaa slaatt til med aa be ut paa middag. To ganger har
jeg vaert dommer i
engelsk talekonkurranse naa. Temaet er for eller mot
giftermaal blant
studenter, og denne gang var det studenter fra English
Department. Alle argumenterer mot. De er nok fortsatt noe
konservative
her. Jeg har
vansleigheter med aa forstaa hva de sier naar de taler. De
kinesiske tunger
og svelg maa vaere annerledes konstruert enn de vestlige.
Uttalen buldrer
nede i halsen. Heldigvis fikk jeg manuskripter. Det er jo
baade flyt og
holdning, engasjement og hastighet, publikumskontakt og mye
annet aa bedoemme.
Nok om det. En av
studentlederne der tar sin Bachelor til sommeren og vil
studere videre.
Hun kjenner Shang Ao, som naa er vel installert i Tromsoe
(UIT). Hun vil
ogsaa dit for masterstudier, og oensker et
anbefalelsesbrev.
Jeg kan jo vanskelig anbefale noen jeg knapt kjenner,
saa jeg sa at vi
maatte snakke om det, men et brev kan jeg nok lage. Ja,
her i Kina gaar
forhandlinger over et maaltid, saa da avtalte jeg med
henne torsdag kveld.
Hun finner et spisested, og Kroesus betaler.
Hilsen fra Kaare
Date sent: Fri,
21 Oct 2005 01:11:55 +0200 (CEST)
Subject: En
stemme fra myldret
From: Kåre
Sørby <kare.sorby@hiof.no>
Torsdag 20.
oktober Engelsk spraak er
viktig for kineserne, og mange vil
praktisere med
utlendinger. De har jo 6 aar engelsk fra grunn- og
videregaaende
skole, men ferdighetene er altsaa daarlige. Sentralt
oppmuntrer man
ogsaa utviklingen av engelskferdighetene. Kfr. utdeling av
priser for bl.a.
utenlandske laerere. Jeg forstaar at det holdes
konkurranser i
engelsk taleteknikk. I kveld har jeg sittet i et
dommerpanel i en
slik utplukkingskonkurranse. Det var tre minutters
taletid, 20
talere, og 4-5 stykker gaar videre. Midt under doemmingen fikk
jeg en lapp
stukket til meg om jeg kunne holde en liten tale etter
konkurransen. Det
gjorde jeg jo, da, og paapekte at forberedelse er
forutsetningen for
en god tale. Men det gikk vel bra, jeg er jo garvet og
trenet i gamet.
Jeg underviser jo
ogsaa i moeteteknikker, og i morgen har jeg planlagt aa
ta med hele
klassen, 120 studenter (!), i et brainstormingmoete. Temaet
er: KINESISKE
STUDENTER SKULLE KUNNE SNAKKE BEDRE ENGELSK.
Neste oppgave for
studentene er aa soeke paa nettet etter opplysninger.
Denne gangen er
oppgaven aa velge ulike temaer om Norge og skrive en side
om temaet.
Tilsammen kan det bli et lite hefte om Norge.
Naa virker
computeren fint. Jeg sitter akkurat og lytter paa NRK
Oestflold. Naa har
jeg faatt en annen computer. Den foerste, som var
splitter ny, fikk
stadig hikke. Plutselig var den doed, og saerlig
blokkerte den paa
Aftenposten. Spesialisten var her, saa virket den bra -
i en halv time. Neste gang varte det 10
minutter, saa kunne jeg lese et
par timer, og av
og til stoppet den med en gang. Spesialisten fant ikke ut
av det. Mine gode
feer paa kontoret tok resolutt med en ledig maskin fra
sine kontorer og
koblet til hos meg. Vi var enige om at den foerste maatte
ha et spoekelse i
magen.
Den nye virker
altsaa fint, men det saa ut som spoekelset hadde blitt
igjen, men hadde
sovnet. Da jeg skulle spille noen CD’er en kveld saa ble
jeg hele tiden
forstyrret av tydelig snorking med noen plystrelyder
imellom. Jeg
tenkte paa min hulde viv. Kanskje det var spilleforbud paa
nettet om kvelden
? eller ? Dagen etter kom loesningen. Hjelperen, en
liten loeve, paa
nettleseren legger seg til aa sove naar den ikke blir
brukt. Det hadde
jeg jo sett. Jeg kan ikke bruke loever som svarer paa
kinesisk. Saa
laerte jeg aa fjerne den, og roen oppstod.
Et annet lite
problem fra den forrige brukeren var at naar cursoren ble
satt paa et ord,
saa kom det opp et lite flak med oversettelse til
kinesisk, og
hoyttaleren uttalte ordet. Hoeyttaleren kunne jeg jo slaa av,
men flaket dekket
over teksten og forstyrret. Dette fikk jeg ogsaa laert
aa fjerne.
Loerdag bearer det
ut paa fisketur. Trolig blir det samme opplegg som i
fjor med buss til
et oppdrettsanlegg og fiske karper. Ja, det blir en tur
i det fri med
hyggelig sosialt samvaer.
Dagbokblad
From: Kåre Sørby <kare.sorby@hiof.no>
Date: Tue, October 18, 2005 3:36 am
Mandag 17.
oktober
Ja, i dag er det vaar 46.
bryllupsdag. Mine tanker
gaar hjem her jeg sitter alene i
kveld etter aa haa pratet i to timer fra
19 til 21. Dagen feires med et glass
oel saa strupen blir lesket. Jeg
nevnte det for Lina paa kontoret og
fikk naturligvis gratulasjoner. Saa
kunne jeg gratulere tilbake med en
meget vellykket romferd for Kina. TV’en
har fulgt begivenheten detaljert her
de siste dagene.
Sannelig har det vaert travelt i
helgen naa. Det stroemmet inn
oppgavebesvarelser, og det tar tid
aa lese gjennom evaluere og melde
tilbake. Forelesningene planlegger
jeg i detalj og skriver ned mye av det
jeg skal si. En del av mine
“visdomsord” kopierer jeg opp og deler ut.
Studentene er ikke flinke til aa
holde orden paa alle sine loese lapper.
Jeg har jo anbefalt ringbok med
skillekort, men det er jo nesten ukjent i
Kina.
Fredag og loerdag hadde
universitetet hatt sportsdager med alle slags
friidrettskonkurranser. For ansatte
var det ogsaa noen smaakonkurranser,
som aa kaste i kurvballmaal, loepe
Disse to foerste deltok jeg i og saa
loep jeg
bidro jeg ikke til pa laget mitt,
men jeg var i godt selskap. De fem paa
laget tror jeg fikk 2-3 maal paa 25
kast. I ballsprett ble jeg nr. 2 i
mitt heat og paa
under 50 ogsaa, saa over blant dem
femti ble jeg nummer 3. Jeg vet ikke
hvor mange som var over femti.
400-meter’n innbragte som premie halvannen
liter oppvaskmiddel. Det skjenket
jeg Wang Li i kantina. Hun ble tildelt
aeren for mitt resultat fordi hun
foret meg saa godt. Saa ville de paa
kjoekkenet se at jeg kunne loepe -
og det fikk de se, men saa utfordret
jeg gutta paa kjoekkenet i stille
lengde. Ja, unggutta slo meg, men
gubbene ble etter. For
stroemper.
Zhao Kun foreslo en tur til Beijing
i helgen, men jeg maatte avstaa.
Sportsstevnet ble prioritert,
dessuten var det som sagt mye aa gjoere for
aa gi saa raske tilbakemeldinger som
mulig. I gaar, soendags kveld var det
English Corner igjen, og der er
ogsaa Zhao Kun involvert. Det moeter opp
20 – 30 studenter som oensker aa
praktisere engelsken sin med en
“foreigner”, og jeg prater, de
spoer, og jeg spoer. Det blir to timers
prating det ogsaa.
Sannelig moette ikke en av gutta fra
i gaar opp klokken aatte i morges…..
Nyttige dager
From: Kåre Sørby <kare.sorby@hiof.no>
Date: Thu, October 13, 2005 2:29 pm
Atter en gedigen lunch. Hong Wu, min
kinesiske kollega fra HiO, har vaert
her noen dager, og diverse mennesker
er kontaktet. Han blir akkurat naa
kjoert tilbake til Beijing. Det bar
ut paa en restaurant, opp i aattende
etasje, inn paa chambre separe (dem
var det sikkert 15 – 20stykker av) med
de store gutta, og dokkene i roedt
og gull svinset fram de deiligste
retter. Det var fisk og flesk og
suppe og smaasnadder. Spesielt i dag var
noen sproestekte svorer av and uten
kjoett paa. Dyppet i en saus, lagt paa
ei “lompe” med selleristrimpler paa
toppen smakte den sammenrullede
“poelsa” riktig godt. Det var en
eksklusiv og dyr rett hoerte jeg. Hver av
disse skinnbitene (5 x
Hong mistet sin mor nylig og var
derfor i Beijing hos familien. Turen ble
ogsaa da benyttet til en rask visit
her. I gaar kom han mot slutten av
timen min og hjalp meg aa gi en pep
talk/skjennepreken paa kinesisk. Mange
av de stakkars studentene har
problemer med aa forstaa engelsk og oppfatte
at de skal jobbe i gruppene sine og
levere oppgaver. De oppfatter ikke hva
jeg sier, gjentar, skriver paa
skjermen, snakker langsomt. Besvarelsene
paa mine oppgaver kommer naa likevel
sigende. Til naa har jeg gitt fire
oppgaver til disse 20 gruppene, og
leveringsfrist var sist i forrige
maaned. Hittil har jeg faatt,
vurdert og gitt tilbakemelding paa 57, saa
jeg har jo hatt litt aa gjoere.
Studentene er i hvert fall flittige til aa
moete opp. De siste gangene har det
vaert over 120 tilstede av de 127
registrerte.
Forrige kvelden var det middag med
en professor fra innovasjonsmiljoeet
her og hans assistant. De planlegger
en tur til Norge paa vaaren. Middagen
paa den runde glasspalta var igjen
overdaadig. Det gaar greit aa fiske til
seg snadderet med pinnene. Ofte
kommer flaska paa bordet til middagen, og
det gikk med en flaske paa fire
mann. Stemningen steg, og etter middagen
bar det ut paa en karaokebar. Slikt
har jeg ikke vaert med paa foer. Vi
satt igjen i separatrom med en svaer
skjerm og et lydanlegg av en annen
verden. Mine schlagere fra 40 og 50
aarene var ikke lenger paa
repertoiret. Jeg haltet litt med paa
Auld lang syne og Edelweis. Ellers
klappet og skraalte kineserne av
full hals. Jeg tror ikke oerene hadde
godt av det. Maskinbraaket paa
Glasvaerket (86 dB) var rene vuggesangen i
forhold til dette anlegget.
Jeg fordoeyer jo ogsaa inntrykkene
fra Tai Shan. Jo, naa er bena i orden
igjen, og jeg har vaert et par
loepeturer. Kameraet er ogsaa restituert.
Jeg vet ikke riktig hvordan, men det
har nok noe med lading og utlading aa
gjoere. De gamle keisere gikk ikke
opp de 6300 trinnene. De ble baaret.
Jeg saa ogsaa to karer som tilboed
baering. De hadde en stokk som de bar i
en stropp over skulderen, mellom
seg. Da vi gikk ned, saa vi ogsaa hvordan
varene ble fraktet opp til sjappene.
Dirrende ben under to lass i hver
ende av en stokk over skulderen slet
seg oppover mens svetten perlet paa
pannen. I noen vaakne oeyeblik pa
hjemturen kunne jeg skue utover markene.
Her synes det ikke aa vaere mye
mekanisert jordbruk paa slettene. Markene
var svaert oppdelt. Selv paa noen
stoerre felt med bomull saa jeg folk
plukke manuelt.
Det ble litt turbulent mens Hong var
her, men ellers gaar dagliglivet sin
gang. Forrige dagen var jeg paa jakt
etter smoer igjen. Jeg fikk hjelp av
Luo Xuan, en venninde av Tan Hao
Wen, som naa studerer i Sarpsborg. Vi tok
en tur down town til en av de store
superne. Smoer fant vi ikke, men jeg
kjoepte 1/4 kg mager margarin for 20
kr. Smoer og margarin er eksotiske
varer her. Jeg har dog et tips at
smoer kan faas paa Bei Guo. Et annet
jaktbytte var en ringperm. Det fant
jeg ikke i butikkene rundt
universitetet, men Luo Xuan fant en
nedstoevet perm i en bokhandelhylle i
sentrum.
Luo Xuan ville saa gjerne vaere sammen
med meg for aa trene engelsken. Naa
vel, jeg hadde ikke muligheter for
noen privattimer, sa jeg, men jeg
pleier aa ta en spasertur etter
lunchen. Naa tropper hun opp rett som det
er. Litt foelge og smaaprat er
hyggelig. Mens vi engang sto og pratet i
parken kom noen ungdommer bort til
meg og ville ta bilde av seg sammen med
meg. Overalt stiller folk seg opp og
lar seg avbilde foran et eller annet.
Kineserne maa ha hundrevis av bilder
av seg selv, halvt dekkende en
severdighet. Naa er vel ikke jeg noen
severdighet, men kanskje litt
uvanlig her. En annen ung dame paa
sykkel ville gjerne hjelpe meg med
baereposen min, som jeg trasket
hjemover med. Nei, det var ikke
noedvendig. Hun slo foelge , men
maatte opp paa sykkelen da jeg langet ut.
Hun var laererinne og ville gjerne
vaere min venn sa hun. Hm, hm. Og
telefonnummeret mitt ? Nei, det husket jeg ikke. Studenter kommer
ogsa av
og til bort til meg og vil snakke.
Ungjentene som gaar arm i arm kniser og
strever med engelsken. Guttene er
mer reserverte. Noen gutter satt seg
bort til meg i kantina. Om de visste
noe om Norge ? N..e..i .. men saa
kom Norwegian forest. Jeg tenkte
selvfoelgelig paa toemmer og
treforedling, men saa forsto jeg at
det var noe med pop-musikk. Jeg antar
de hadde hoert om bandet som jeg
tror heter Norwegian Wood.
Forleden saa jeg hvordan de skrev
kinesiske tegn med tastaturet paa PC’en.
De skriver pinyin, altsaa lydene med
vanlige bokstaver. For hver lyd
dukker det opp 6-8 tegn ved siden av
ordet. Der velges det riktige, og saa
neste lyd. Navnet mitt har fire
lyder eller stavelser, og de er (merkelig
nok) ka er suo bi.
I morgen er det sportsfest, saa da
faar jeg vaere med litt. Jeg hoerte
ogsaa noe om en fisktur, og
professor Lei spurte om jeg hadde vaert i Qu
Fu, foedestedet til Konfucius og
hjemmet til familien Kong, hans
etterkommere. Kanskje blir det en
tur dit. Zhao Kun, studenten fra i fjor,
vil ogsaa ta meg med til Zheng Ding
med sine praktfulle templer. Han
kommer derfra, og det er bare 10-
men slikt kan oppleves omigjen.
Tiden flyr avsted her, det er stadig
noe aa ta seg til. Naa ser jeg det
ligger 14 mailer fra studentene og
venter paa tilbakemelding.
Hilsen Kaare
Den gamle mannen og fjellet
From: Kåre Sørby <kare.sorby@hiof.no>
Date: Thu, October 6, 2005 4:47 pm
Bena mine faar hvile litt i dag. Jeg
kjenner det i laarene. Tirsdag ble
det tur til Tai Shan, den helligste
av de hellige fjelltopper i Kina,
listet opp blant de 40 topp
turistmaalene, og registrert som UNESCO’s
Verdensarv for baade natur og
kultur. Kinesiske religioner anser fjellene
som levende vesener. Keisere og
sjamaner har utfoert sine hellige
seremonier og ritualer der i mer enn
4000 aar. Det er sagn og beretninger
fra de ulike dynastienes besoek der
helt fra Qin Shi Huangdi (han som
samlet Kina til et rike
foerste stavelse i Kina) til Tang-
og Ming-keisere. I dag er det aa se
soloppgangen paa Tai Shan en
opplevelse mange gjerne vil oppleve.
Zhao Kun ordnet opp, og jeg ble med
en studentgruppe i en full-lastet buss
med plass til 20. Turen varte fra
soloppgang tirsdag til solnedgang
onsdag. Vi skulle reise 0730, men
kom ikke avsted foer tre kvarters
forsinkelse. Noen av studentene
hadde visst forsovet seg. Etter noen
minutters kjoering viste det seg at
noen hadde glemt studentkortet sitt.
De fór tilbake med drosje og hentet
sitt betyg, og saa var vi igjen paa
vei. Presisjon er ikke den sterke
side her.
I god fart bar det mot motorveien, men
ved betalstasjonen ble bussen vaar
avvist. Slike busser maa holde seg
til landeveien. Sjaafoeren holdt god
fart der ogsaa. Om motorveien
oppviser en Slangedans, saa var det mer Cha
Cha og Swing paa landeveien. Der var
to filer og en bred rabatt. Avsted
ruslet fór og danset store, tunge
trucker med tilhengere, privatbiler,
traktorer med brede lass av
maisgress og busser ispedd sykler og noen
eselskjerrer. Vi kjoerte forbi de
fleste, snart paa hoeyre side, snart paa
venstre side. Jeg fikk en bedre
forstaaelse av all hornbruken der han
aalet seg fram. Det kan nok vaere
noedvendig aa henge paa hornet for aa
varsle sin vinglete framferd.
Turlederen delte ut poser, og det var ogsaa
noen av studentene som maatte ofre
til veiguden.
Foerste maal var Jinan, hovedstaden
i Shandong provinsen. Der var vi etter
5 timers kjoering. Vi spaserte
tre-fire timer i to av byens parker. Der
var masse folk paa denne feriedagen
i The Golden Week. Der var det en
underholdningsavdeling med
karuseller og bl.a. et Pariserhjul. Fra toppen
av hjulet var det et fint skue over
byen, og vi saa mot fjellene gjennom
disen. I gatene myldret bilene, den
store sjoeen i parken var flekket av
smaa sykkel-padlebaater som folk
kunne leie, og utover byen strakte
hoeyhusene sine fingre mot himmelen.
Lenger bort hoerte vi trommer, og
der var det loevedans. Med to og to
akrobater inni danset seks loever i
sine fargesterke kostymer etter
trommerytmene og loevetemmerens
befaling. Temmeren selv hoppet over eller
gjorde salto over en, to eller flere
loever. Noen skritt videre hoerte vi
igjen trommer, denne gang
flerstemmig. Et trommeorkester i roede og gule
drakter trommet saa det vibrerte i
brystet.
Det var templer der og selvfoelgelig
restauranter, kiosker og
souvenirboder. Vi hadde i
mellomtiden spist opp matpakkene vaare. Vann paa
flasker faas kjoept overalt. Og det
er med overalt, i bussen, paa turer og
i handa paa folk.
Zhao Kun var veldig oppsatt paa om
jeg hadde med kamera, og hvor mange
bilder jeg kunne ta. Med tre hundre bilder
ble han beroliget. Ved hver
stor eller liten attraksjon ville
han Take a picture, take a picture. Det
gjorde jeg jo ogsaa da, men han
hadde liten forstaaelse av fotografering
der han stilte seg opp med skygge i
fjeset eller selv skygget for resten
av motivet. Det syntes som bildet av
han hele tiden var viktigst. Etter at
han selv var avbildet var det
Picture of you med det samme motiv. Men jeg
var jo i hovedsak mest opptatt av
severdighetene.
Den andre parken var bygget omkring
en kilde, og der floet det
krystallklare vannet i sine kanaler
og bekker omkring. Karpefisker svoemte
rundt, folk kastet mynter for aa
soeke lykke og bodene manglet
selvfoelgelig ikke. Smaa
bambusskoger, hengende piler, en liten bananlund
og pene blomster omkranset veiene.
Det jeg ikke synes saa om er alle at
veiene i parkene her er av stein
eller betong. Rent og ryddig er det
overalt. Betjeningen gaar omkring
med klype eller kost og samler opp
soeppel.
Det var allerede moerkt da vi dro
videre de siste 80 kilometerne. I
Tai’an, byen ved foten av fjellet,
ble det en god middag. Men her var det
ingen overnatting. Ved ellevetiden
begynte vi paa oppstigningen. Matpakka
var i sekken og vannflasker ble
kjoept. Jeg lurte litt paa hvordan vi
skulle kunne gaa i fjellet i det
stummende moerket, men fulgte lydig med
flokken uten for mange spoersmaal.
Ting ordnet seg vel. Selgere var det
overalt der vi startet, saa jeg
kjoepte meg en lommelykt for kr 2,50. Den
viste seg aa vaere god aa ha, og den
holdt helt til solen rant.
Ved starten maate vi betale
inngangspenger, noenogfoerti kroner. Veien
oppover ved starten var en fire-fem
meter bred trappevei. Den fortsatte
sannelig helt til toppen i samme
bredde. En tekst fortalte at det var 6293
trinn opp de 1300 – 1400 meterne. I starten
var det boder paa begge sider,
og boder var det forsoerje meg helt
opp til toppen. De lyste opp med
mellomrom, men oppover var det
lengre avstand mellom dem. Da ble det jo
noen hundremetere i moerke. I de
oeverste bodene var det boblefrakker til
salgs og til leie. Det kunne vaere
bitende kalt i hoeyden.
Trinnene var av hugget granitt. I
begynnelsen var det 3-4 eller 10-15
trinn og en 10-
Avsatsene ble etterhvert kortere og
trappene lengre. De siste stigningene
var uten avsatser med 2-
Inntrinn og opptrinn paa trappene
kunne vaere noe under
foelte paa slutten at inntrinnet ble
smalere og opptrinnet ble hoeyere. Vi
hadde plenty of time til
soloppgangen, saa pausene ble mange. Midtveis tok
vi inn paa et serveringssted og
styrket oss paa en god suppe.
Stadig vekk stroemmet folk oppover.
Til tider kunne det bli trengsel, selv
om trappeveien var
mange studenter. Ogsaa noen tapre
barn var med sine foreldre. Jeg saa
flere paa fem seks aar. Noen
stakkarer paa tre fire graat seg oppover.
Slike foreldre skulle vaert meldt
til barnevaernet. Vi saa folkestroemmen
flyte oppover som en flod paa vaare
stadige pauser. Jeg anslo at det
maatte vaere tusener, etterhvert
titusener. Turlederen vaar mente at det
kunne vaere 50.000 som ville oppleve
soloppgangen pa Tai Shen denne
natten. Det var ferieuke og meldt
pent vaer.
Paa veien opp var det ogsaa tallrike
templer. Roekelsen moette oss som
eksotisk duft eller sved i oeynene
naar vi passerte. Noen steder knelte
folk ned og fremsa sine boenner. Tai
Shan er Daoistenes hellige fjell.
Ellers er Buddhismen utbredt I Kina,
og Konfucius har ogsaa sine templer.
Dette er de tre stoerste religioner
eller filosofier. Mange steder langs
fjelltrappen er det hugget inn
poemer eller visdomsord i fjellveggene
eller paa store stener, men det saa
vi ikke foer pa nedturen. Paa nedturen
fikk vi ogsaa oppleve et nydelig fjell-landskap.
Laarene ble moere etterhvert, og
lufta ble kaldere. Supertroeya var paa
fra starten, etterhvert kom genseren
og tilslutt den regntette jakka. Det
holdt fint, men fingrene ble litt
stive naar jeg strevet med kameraet ved
soloppgangen. Merkelig nok saa var
det plass til alle rundt om paa
toppomraadet. Der var det nesten en
liten landsby med templer og
salgs-steder, telemaster og
serveringssteder der oppe.
Vi fant oss en plass som paa et
fugleberg vendt mot oest ved femtiden.
Midt paa natten var det
stjerneklart. Jeg fant igjen Orion eller The
Hunter, som Zhao Kun kalte den. Mot
morgenen ble det lettskyet. En stripe
lys begynte aa skinne i oest. Sakte
oekte bredden paa stripa og det lysnet
svakt i loepet av en halv time.
Skyene der fikk en rosa gylden farge.
Kameraene begynte aa snadre. Saa
sprang de foerste straaler over
horisonten. Et sukk gikk gjennom
fugleberget. Skyene langt der borte ble
forgylt. Skyene i ytterkant fikk
sjatteringer i roedt og rosa. Mellom
skyene hadde himmelen begynt aa faa
sin lyse, blaa farge. I loept av faa
minutter, litt over seks, var det
som lyset ble skrudd paa i verden da
sola fik vist sin hele skive.
Jeg knipset ogsaa livlig, men saa
begynte kameraten, nei kameraet aa
krangle. Tomt batteri er greit nok.
Batterier skiftet. Nei. Neste
batterisett inn. Noen faa bilder,
saa roedt signal. Vi ruslet rundt paa
anlegget paa toppen. Under oss laa
taakehavet. Fjelltoppene under oss sto
utstilt over de graa boelger. Jeg
kjoepte nye batterier i en bod. Slikt
faar man alltid kjoept paa
fjelltopper iI Kina. Nei, det var fortsatt
roedt signal paa displayet, saa jeg
maatte gi opp. Saa slapp jeg i hvert
fall Zhao Kuns mas om Take a
picture, men gikk glipp av mange flotte
motiver pa nedturen. Opplevelsen og
minnene inne i hodet er likevel det
viktigste.
Turlederen vaar mente at dette hadde
vaert den flotteste soloppgangen
denne sesongen. Paa hjemturen var
det stille i bussen. Om setene ikke var
saa romslige og komfortable saa
deltok jeg ogsaa i sovekoret. Jeg har jo
ikke saa vanskelig for det.
Hilsen fra Kaare
1.oktober = 17.mai
From: Kåre Sørby <kare.sorby@hiof.no>
Date: Sun, October 2, 2005 12:36 pm
I gaar var det Kinas Nasjonaldag, 66
aar siden Mao proklamerte
folkerpublikken pa Den Himmelske
Freds Plass. Det var ikke noe aa se av
feiring. TV hadde noen bilder fra
offisielle markeringer, ellers syntes
dagen aa vaere som ellers. Men dagen
er fridag, I hvert fall for offentlig
ansatte, og foelges av ytterligere
seks fridager. Feriene i Kina er en uke
ved Nasjonaldagen, en uke ved
kinesisk nyttaar etter maanekalenderen, en
gang i februar, og en uke etter 1.
mai. Til sammen altsaa tre uker, men da
har alle ferie paa en gang. Det gir
trengsel og vanskelig aa skaffe tog og
flybilletter.
Universitetet er ogsaa lukket denne
uken, og her sitter jeg. Zhao Kun, en
student fra i fjor, foreslo at jeg
ble med paa en studenttur til Tai Shan
(1545 moh), et av de ni hellige
fjell i Kina. Det ligger
Jinan, i Shandong-provinsen. Det er
visst verdens mest bestegne topp, saa
der blir det nok trengsel. Foerst
skulle vi reise i dag. Nytt opplegg med
reise i morgen, men saa hoerte han
at det regnet i Shandong, saa naa er
neste plan aa reise paa tirsdag. Vi
faar se om det blir noe av.
I stedet for reise avtalte vi en loepetur
i morgen. Zhao Kun er ikke saa
sprek, men det er kameraten hans.
Han loep jeg sammen med forrige dagen,
og da var det ikke bedre enn med
guttene hjemme. En dag var det tre
studenter med paa morgenrunden.
Nede paa kontoret ble jeg invitert
til aa proeve meg paa bordtennis. Der
ble jeg virkelig smaagutt, men de
var jo hoeflige, smilte og hentet
toerstedrikk til meg, hentet en stol
og bare smilte da en av mine baller
forsvant ut av vinduet. Det var
artig aa se paa gutta som kunne det. Ja,
forresten damen der heller ingen
novise.
I gaar inviterte Shang Ao paa
middag. Det er jo synd aa la seg betale for
av fattige, kinesiske studenter, men
i gaar fikk han lov. Det var et
vanlig spisested i naerheten. Sist
soendag inviterte han ogsaa paa middag
paa en bedre restaurant, og da
insisterte jeg paa aa betale. En laerer i
Norge tjener ti ganger saa mye som
en laerer her, og studenter har mye
daarligere raad enn laerere. I dag
inviterte Zhao Kun paa lunch sammen med
to andre studenter. Igjen insisterte
jeg paa at den rike onkel kunne
betale. Lunch til fire for 45 kroner
er ikke urimelig.
Hittil har det vaert nok aa ta seg
til: Forberede timene grundig, skrive
ned hovedpunkter saa jeg kan vise
paa lerretet, studentoppgavene stroemmer
inn, og de skal ha tilbakemelding. I
gaar gjorde jeg rent i leiligheten.
Avislesingen paa nettet gaar i rykk
og napp, for computeren har fortsatt
nykker selv om spesialiste la inn
helt nytt operativsystem. Akkurat naa
avspiller jeg en Nyttaarskonsert
mens jeg skriver. Selvsagt blir det tid
til lesing ogsaa: Om Kina og Hebei,
om aandslivets utvikling fra
1700-tallet til det moderne, om
Akillevs, den fotrappe hel med sitt
blonde, lokkede haar i Iliaden eller
Der Spiegel, som jeg fikk fatt i.
Selma Lagerloef faar vente litt.
Parkinsons lov sier vel at tiden fylles
med de oppgaver man har.
Hilsen fra Kaare
Date sent: Fri, 30 Sep 2005 04:10:58 +0200 (CEST)
Subject: Prisvinneren
From: Kåre Sørby <kare.sorby@hiof.no>
Ja, her skjer det ting
som du skjoenner. Takk for foedselsdageshilsen.
Priutdelinge var
jo baade overraskende og smigrende. Naa kan du lese:
I dag er det
torsdag 29. September Foerst
i dag husket folket her paa
foedselsdagen min.
Kanskje fordi Hong hadde ringt til Lei Shihe. Det
gjorde forsaavidt
ikke noe. Det var likevel en opplevelsesrik dag, og jeg
fikk fine
presanger uten foedselsdagbegrunnelse.
Jeg fikk hoere
forleden dag at jeg skulle faa en pris. Javel, hvorfor det,
mon? Jeg faar
moete opp og se hva som skjer. Vel, i gaar skulle jeg delta
paa en bankett paa
Hebei China World Hotel, konferansehotell i sentrum kl.
18. Det var
soeren. Jeg hadde time paa kvelden og ville noedig miste den.
Nei, damene kunne
ikke finne annen tid, men mente jeg maatte gaa paa
banketten, og saa
ordnet de en times utsettelse til 2030.
Ja, og saa om jeg
ville vaere med til templet? Det var paa ettermiddagen.
Hvilket tempel og
hvorfor ante jeg ikke, men det ville jeg. Etterhvert
skjoente jeg at
det var Hebei Province Foreign Experts Bureau som ville
hedre en del
utlendinger som bidro til aa bygge opp landet deres.
Provinsen her er
jo ikke noe utkant akkurat. Hebei har 67 mill.
innbyggere.
En av laererne her
var med for aa foelge meg, og vi stilte opp kl. 14. En
buss full skulle paa
tur. Foran oss ved hotellet sto det en politibil, og
ute i gata sto
noen stramme poliser, en med signalflagg. Avsted bar det
med politibilen
foran og blinklysene paa. Polisene strammet seg opp,
stanset trafikken
i hovedgata og anviste oss fri utfart med flaggene sine.
Bussen hadde alle
blinklysene paa saa man kunne se at her kom VIP’ene.
Bilene skvatt ikke
akkurat unna, men etter noen andekvakk-lignende brum
fra politibilen
skjente de mot fil til hoeyre, mens vi holdt venstre fil
hele tida. Hjalp
ikke brummen, saa kom sirenene paa. Det gikk paa groent
og mot roedt. Ved
veikryssene sto politifolk og strakte armene i vaar
retning. Om de var
bestilt for oss eller ikke vet jeg ikke, men jeg syntes
det var paatagelig
mange.
Dette var visst
kulturprogrammet paa et arrangement som jeg bare delvis
deltok i. Templet
var det ene turmaal. Det var et Buddhist-tempel med 160
munker og 80
munke-studenter. Det var oedelagt under kulturrevolusjonen,
men bygget opp
igjen fra 1987. Stillheten og roen senket seg over folket
inne i
tempelgaarden, eller klostergaarden, skjermet fra all
trafikkstoeyen.
Fine, roede tempelbygninger med pagodetak, Buddhafigurer i
hundretall, flotte
altere og dekorasjoner i sterke, klare farger, mest
roedt og gull,
velpleiet hage.
Det andre kulturmaal
var en 1400 aar gammel buebro av stein fra
Sui-dynastiet. Den
var ca.
saa den var nok
holdt vedlike, men jeg hoerte at selve
konstruksjonsstenene
var de opprinnelige. Den ble sagt aa vaere verdens
foerste bro av
sitt slag, og den sto paa UNESCO- og andre lister.
Paa denne turen
var jeg i bare skjorteermene, men saa viste det seg at vi
skulle direkte til
banketten. Det fikk staa sin proeve. En bankett skulle
ellers kreve noe
bedre stas. Det gikk bra, for andre stilte ogsaa likedan.
En del av vertene
hadde jo hvite skjorter og moerk dress. Bugnende bord
friste oeynene og
fylte magen. Det var skaaling og skryting. Jeg stilte
drammeglasset
opp-ned, undervisningstime ventet.
Alle vi
hedersgjestene fikk en gavepose, og i min laa det noen boeker om
Hebei og et skrin
med en Snuff Bottle. Det var en liten tykk flaske som
var bemalt paa
innsiden. Paa den ene side var det et kinesisk motiv og paa
den andre
side - et portrett av meg ! Det var malt etter et foto, meget
bra gjort,
imponerende!
Jeg var nok litt
sliten, og det var studentene ogsaa, etter undervisningen
fra 2030 til 2200.
I dag kom saa
selve prisutdelingen. Ikke vet jeg hvorfor jeg skulle
hedres, men jeg
har jo gjort jobben min saa godt jeg kunne. Dress og slips
var paa. 30
utlendinger skulle hedres, hvorav 14 var fra
undervisningssektoren.
Der var podium med dignitaerer og gjester i salen,
taler og tolking.
En koreaner og en engelskmann takket fra prisvinnerne.
Koreaneren ble
bare tolket til kinesisk. Koreans er vidt forskjellig fra
kinesisk og
visstnok vanskelig for kineserne. Prisen var en medalje og
messingplakett paa
solid treverk. Mon det blir overvekt hjemover igjen ?
Etter den
foelgende lunch hadde jeg ingen timer, saa da var det bittelille
glasset riktige
veien. Naa skjoenner jeg ogsaa hvorfor det er saa lite.
Vertene gikk rundt
og sa Gambei, altsaa baannski, og etter skaalen viste
man den andre det
tomme glasset. Vinglasset , som var normal stoerrelse,
ble bare fyllt med
en skvett i bunnen. Her ble det ogsaa gambei’et. Igjen
ble ganen mesket
og magen fylt fra et meget variert utvalg paa den
roterende glassplata.
Hilsen Kaare
------- End of forwarded message -------
Søndag 18. September.
Air conditioneren står på bak meg, det er fin sommer her, og vi vandrer rundt i skjorteermene. Ankomsten på fredag ble litt forsinket både her og der. To timers forsinkelse fra København, men det tok de igjen halvparten av på flyturen. Så var det ikke parkplass ledig for flyet ved ankomst. Vi måtte vente på taxebanen, og med vandring og køer til passkontroll osv. var vi inne to timer for sent igjen. Velkomstkomiteen var på plass med to kjente fjes. Anette Larsen var også med flyet for å delta I et klatrestevne på universitetet. Flere deltakere til klatrestevnet skulle komme, så vi måtte overnatte i Beijing og hentet flere på lørdag. Bussen ble fyllt opp med 12 - 15 klatrere, fra Russland, Ukraina og Uzbekistan. Der var det typisk russiske navn: Olga, Ludmilla, Igor, Nicolai, Sergej, Oleg osv. De uzbekske husker jeg ikke.Vi ble foret og stelt pent med og ankom Shijiazhuang sent lørdag, inntok middag og så inn i husværet ved midnatt. Jeg fikk en annen leilighet, men nyopp-pusset og pen, 3 rom og kjøkken, dusj vaskemaskin osv. I dag åpnet klatrestevnet. Møt opp kl 0750. Ja vel. Kineserne liker seremonier. Stadionets tribuner var fylt av studenter. Deltakerne masjerte inn som under OL. En masse dignitærer på første bank ble presentert, og så kom flere taler. En student hevet hånden og sa noe. Kanskje en slags olympisk ed. The foreign teachers var også plassert på ærestribunen, men vi satt på tredje og siste rad. Etter innmarsjen fulgte noen flotte oppvisninger med dansekarakter. 60 -70 ungjenter hadde rene gymnastikkballett, deretter kom først 24 karer med en flaggdans fulgt av 24 nye med sverd-dans, og så var det samkjørt show over hele grasmatta. Flotte, presise bevegelser til rytmisk musikk. De fargerike kostymene på det grønne gras var nydelig. Inn kom to drager, hver båret av 9 unge menn. De snodde seg og glefset, snuste på hverandre og angrep hverandre. Høydepunktet var nok løvedansen. Fire løver, hver laget av to menn, i rødt og gull med manke og et fryktinngydende fjes danset inn sammen med to løvetemmere. Der var akrobatikk og løveflørt med smidige og snille løver. Etter en times show var det klatreoppvisning, eller kanskje hadde konkurransen startet. Vi hørte jo annonseringen og fikk program, men skjønte ingen ting. Artig å se de dumdristige og smidige atleter i klatreveggen var det i alle fall.Nå er en bedre lunch inntatt i kantina, og en liten lur gjorde godt.Tirsdag 20. September
Ja, hverdagen har begynt med litt hinderløp, men det går bra likevel. Jeg ruslet rundt på søndag ettermiddag, fant en bank og ville veksle penger. Det må man ha for å få noe mat til kvelden. Ja, bankene og butikkene er oppe alle dager. Etter 20 minutters venting kom jeg fram til skranken. Nei, Euro ville de ikke ta, og visakortet was not supported. Jeg ble henvist til Bank of China lenger ned i gaten. Jeg prøvde en minibank først der, men den likte ikke kortet mitt. Så inn i Agricultural Bank of China. Ny kø, men nei, bare Eurosedler på hundre. Kortet bare viftet hun vekk. Nå ja, lunchen var solid, så det gikk jo bra uten mat. Men jeg var tørst, kunne godt tenke meg å handle en flaske vann eller juice. Jeg spaserte nå hjemover gjennom parken i det pene søndagsværet. Vannet er sikkert bra nok her, men jeg hadde ikke lyst til å drikke vann av springen, så kveldsmåltidet ble bestående av noen kopper nydelig, kokt vann.Utpå kvelden kom en av kontordamene innom med noen beskjeder, og jeg slo frampå at bankene ikke var så villige. No problem, 500 Yuan rett over bordet. I fjor fikk jeg også 500 Yuan av lommepengene mine ved ankomst. Vannet smakte fortsatt utmerket til frokost. Så etter lunch i kantina ble det en handlerunde i Super'n. Det gikk stort sett greit: Tekanne, shampoo, håndklekroker til å ha på badeveggen, litt frukt, pålegg, loff, juice og vann, men smør og ost fant jeg ikke. Det lå ikke der jeg fant det i fjor. Ingen skjønte hva jeg spurte etter før jeg traff en fransklærer med kinesisk girlfriend. Nei smør hadde de ikke. Men brød uten smør er jo så moderne, så kveldsmaten smakte godt. På mandag morgen kom Ma Lan, min kontaktlærer, innom og vi fikk forberedt en god del. Computeren her har litt vondt i magen, og hun forsøkte å rette opp, men det gikk ikke. En servicemann skulle komme på ettermiddagen. Han har ikke kommet ennå, tirsdags kveld. Kommer tid, kommer råd.Timeplanen min er mandag, onsdag og fredag fra 19 - 21. Det sto 132 navn på listen. Flere er det ikke plass til i rommet. Visstnok var det flere som ønsket å delta. Det var spennende å se hvor mange som kom første timen, og sannelig var det 107 som fant veien. Dette er fortsatt valgfag, og det legges det vel ikke så mye arbeid i. Det var fortsatt vanskeligheter med å forstå engelsk skjønte jeg. Nei, jeg snakket høyt nok, jeg snakket langsomt nok, men det var så mange vanskelige ord. Jeg trøstet med at det meste stoffet også vil bli gitt skriftlig. Ellers påpekte jeg at metoden hovedsaklig var learning by doing, og hvis de skulle bestå kurset, måtte de regne med å arbeide inntil 150 timer. Vi får se hvor mange som blir igjen til onsdag.Ellers har det vært noen hjertelige gjensyn med studenter jeg har hatt eller blitt kjent med her i fjor. De slår seg ned ved lunchbordet mitt, tilbyr seg å hjelpe og noterer telefonnummeret mitt. Det er: 00-86-311 87 20 76 97. Den biologiske klokken er ennå ikke helt omstilt. Jeg sovnet som vanlig omkring 23 i går, men våknet litt utpå natten. Det hender jo, og så kan man lense seg litt. Det gikk en god stund før jeg sovnet igjen, men så bråvåknet jeg, og klokka var over 11. Det har vel ikke hendt på årtier at jeg har sovet så lenge. Med tidsforskjell seks timer var jo norsk tid likevel bare 5 om morgenen.
Klasserommet var fullt (107) da jeg
kom til første time. Jeg hadde en liste som jeg sendte rundt og ba studentene
skrive sine navn i pinjyin, dvs med latinske bokstaver. Kråketærne sier meg så lite.
Jeg viste en liten video fra Norge, fortalte litt om landet, om Høgskolen og om
Innovasjonsstudiet der. Det er jo mulig å ta det fjerde året i
bachelorutdanningen i Sarpsborg, og jeg har fått i oppdrag å rekruttere fem
studenter.
Resten av dobbeltimen gikk med til
presentasjon av kurset mitt, og jeg påpekte at det måtte arbeides mye.
Engelsken antok jeg ville volde noe besvær, så mitt materiale er lagt ut på
nettet, og jeg viser mine viktigste poeng i skrift samtidig som jeg snakker.
Dessuten gjentas nøkkelord med synonymer eller lettere omskrivninger. Jeg er
ikke sikker på om de forstår likevel. De får hjelpe hverandre i gruppene, bruke
dictionary og ha learning by doing.
Neste time ba jeg om at de som ville
bestå og ha credits for kurset og var beredt til å arbeide opp til 150
timer innen årets utgang skulle danne grupper med seks medlemmer. Neimen om de
ble skremt. Nå har vi 20 grupper med ca 6 medlemmer. Oppgaver har de også fatt.
De skal skrive hver sin CV, lage en gruppepresentasjon og utforme regler for
gruppearbeidet. Innlevering elektronisk om en uke.
Lørdag 26. September
Visning på lerret i klasserommet er
sannelig elegant nå. Bildet går fra en prosjektor i taket, og den er koblet til
datamaskinen med tastatur på kateteret. Dokumentene har jeg skrevet ferdig, så
det er bare å sette inn usb-minnet, finne fram dokumentet og bla. Skal jeg
endre litt eller tilføye noe, så er det bare å skrive på tastaturet. Jeg velger
jo stor skriftstørrelse, og kan justere skjermbildeforstørringen til ønskelig.
Nå går framvisning greit, men det
var jo også ett av hinderne i løpet. Forrige året hadde jeg basert meg på
lysark og PowerPoint-presentasjon, men der jeg underviste, var det ingen
datamaskin eller overhead. PowerPointen hadde jeg for sikkerhets skyld også på
lysark, og en overhead ble organisert fram til hver time, så det gikk bra. I år
har jeg alt kopiert ut på lysark, men i klasseromemt var det ingen overhead, og
de andre rommene som hadde overhead, hadde den fast montert. Well, lysarkene
var jo i dokumenter, så jeg fikk ryddet opp litt og kjører direkte fra fil nå.
Og så kan jeg vise diverse andre documenter i den størrelsen som måtte passe.
Etter to timers prating i klassen
blir jeg jo tørr i munnen. På vei hjemover ser jeg et par av mine gamle
studenter sitte ute i sommerkvelden. En kiosk i nærheten selger øl, så jeg
kjøper tre flasker (0,6) til den ringe pris av 5 kr. De liker å prate og
praktisere engelsken sin. Jo den ene kunne tenke seg å bli med neste morgen når
jeg skulle ta en løpetur.
Gutten stilte opp i dag morges
klokken åtte. Vi la i vei. Vi åpnet pent, kanskje litt raskere enn vanlig for
meg, men ikke noe problem. Det var godt å måtte vente litt på grønt da vi
skulle over gata. Inn i nærmeste park gikk det videre. Tempoet satte vi litt
ned, men det var ikke gått mer enn ti minutter før kameraten måtte ta en pause.
Så ble resten av turen litt løping, mye gåing, og den ble jo ikke så lang som
tenkt, bare noen runder i parken. Man må ta litt hensyn til ungdommen.
Det var lørdags morgen, og flere
grupper var i gang med gymnastikkbevegelser, selskapsdans, sverddans og noen
med mystiske grasiøse bevegelser. Under et tre på en haug sto det en
fløytespiller og produserte triller. Lenger bort i en liten paviljong satt en
eldre mann og spilte på et klimpre-strengeinstrument. En dame sang til med sin
klagende, litt skingrende stemme (det er visst slik det skal være). Det var
tydelig at de øvde seg. Litt videre bak en statue sto en ensom, ung mann og øvde
på et strykeinstrument. Han var tydelig nybegynner. Bakom noen busker hørte vi
igjen musikk. En trio med sine rare, kosteskaftfioliner på kneet hadde sin
lørdagsøving i en annen paviljong. På neste runde var det kommet flere hos
klimpremannen. Flere instrumenter spilte, en organisator delte ut noter og
tekster, og damene kjatret og prøvde noen kostymer, tok noen trippetrinn til
musikken. Parken var tydeligvis et møtested, og etterhvert kom også flere
spaserende til sin formiddagsrunde. Det kan kanskje være vanskelig med for mye
musikkøving i en leiegård, og parken synes velegnet som møtested og
øvingslokale når det er godt vær.
Jeg spiser fortsatt godt i kantina.
Vertskapet vil gjerne servere mat som jeg liker, og jeg forsto at de ville ha
en liste fra meg. Vel, jeg skrev på engelsk og sekretæren, Wang Lina, oversatte
til kinesisk. Oksekjøtt brasende i en panne, fisk i sur og søt saus, stekt and,
dumplings, men til daglig vanlig, kinesisk hverdagsmat. Dagen etter kom
oksebraset og dumplings. Jeg blir meget vel foret. Kantinesjefen byr fortsatt
på en dram til maten, men jeg tror jeg avstår I hverdagen
Flere av fjorårets studenter møter
jeg og stopper og slår av en prat. Et par stykker kom oppom og besøkte meg.
Shang Ao, son nå er kommet inn på masterstudiet i Tromsø, jobber for å få
visum. Han kom også oppom, fikk en øl og en snaps og vi ble sittende til
klokken 2 om natta. Han gleder seg til Norge, og jeg inviterte ham til oss i
julen.